CISTERCIENSERNE

HOVEDØYA KLOSTER I LYS AV
HISTORIEN
VED
SIV.ARK.MNAL
JØRGEN CHR.THORKILDSEN

CISTERCIENSERNE OG CLUNY BEVEGELSEN
Med den monastiske reform på begynnelsen av 900-tallet, ble klosterlivet fornyet. St.Benedikt av Nursias regel ble nå i alminnelighet antatt som rettesnor for klostrene av denne typen. I tillegg ble St.Benedikt av Anianes arbeide med  å integrere bønn i hele klosterets liv tatt til følge. Dette resulterte ikke minst i en utstrakt bruk av liturgisk bønn. Bakgrunnen var i første rekke det generelle forfall i klostrene, etter at misjonstidens begeistring nå var blit erstattet av den etablerte trosutøvelse.

Reformen hadde sitt utspring i det franske klosteret Cluny. De nye tankene fikk enorm utbredelse, og Clunys innflytelse økte. Mange klostre ble faktisk ledet direkte fra Cluny, og man kan bl.a. se dette i klosterbyggene – med en enhetlig utforming. Vi skal senere se at dette i langt større grad blir tilfelle for Cistercienser-ordenen, som oppstår i en tid da cluniensernes egne klostre hadde mistet mye av sin opprinnelige glød.

Cistercienserne hadde i prinsippet også en mye friere stilling, i forhold til de lokale kirkelige og verdslige myndigheter, enn det som var tilfelle med clunienserne. Klostrene som tilhørte Cistercienser-ordenen var underlagt generalkapitlet i Citeaux. På dette årlige generalkapitel deltok abbeder fra samtlige av ordenens klostre. De enkelte klostre ble således medansvarlige i opprettholdelsen av en felles struktur. Bare paven kunne overprøve beslutninger som ble vedtatt på dette generalkapitlet. Disse beslutningene regulerte livet i de enkelte klostrene ned til minste detalj, noe som fikk betydning ikke minst for den arkitektoniske utformingen. Således fikk de mange cistercienserklostrene rundt omkring i Europa et nokså enhetlig preg, selv om mange unntak finnes. Cistercienser-ordenen fikk sin egen og meget særpregede byggetradisjon.

Cistercienserne oppsto bl.a. som en reaksjon på overdådigheten i Cluny. Man forsøkte å finne veien tilbake til en enklere livsstil. Selv om St.Benedikts regel fortsatt var utgangspunktet, fikk de liturgiske bønner noe mindre betydning enn hos Benediktinerne. Det ble lagt mer vekt på privat bønn, meditasjon og lesning av religiøs litteratur. Ordenens ledere var godt utdannet, og de forsto seg på de intellektuelle strømningene i tiden.

CISTERCIENSER-ORDENENS KLOSTRE
St.Stephen Harding gir i sitt skrift Exordium uttrykk for at man skulle avholde seg fra alt som han anså som unødvendig. Utrustningen i klostrene skulle være så enkel som mulig. Klostrene skulle for eksempel ikke være av gull eller sølv, men av tre. Kun Kristus-figurer malt på på disse trekorsene var tillatt. Lysestakene skulle være av jern, og røkelseskarene likeså. Ellers skulle messehagel være av lintøy, og uten gull- eller sølv-ornamenter. Bare prestens stola og manipel kunne være av silke. Alterduken skulle være uten broderier, og edle metaller var kun tillatt brukt i sakramentaliene. I sitt skrift om kunsten sier St.Bernard av Clairvaux at ornamentene i Cluny virker distraherende på munkene, som jo er kommet til klostrene for å be. Det samme mente han gjaldt spesielt iøynefallende proporsjoner og former. Apsis avslutning i koret minnet St.Bernard om Cluny, og uttrykte de grunnleggende sider ved clunismen på hans egen tid. I Cluny ga denne halvsirkel-formede koravslutning med ,kryssende lys i alle farger, og en helligdom full av glitter og stas, en forstyrrende innvirkning på munkenes bønneliv. Fargede ruter var således forbudt. Cistercienser-kirkene skulle et alter av tre stå mot en enkel steinvegg med vinduer som slipper inn lys slik at prest og sakrament kunne bli sett.

Alle disse bestemmelsene var av negativ karakter – d.v.s. man sa ikke så mye om hvordan klostrene skulle bygges, men snarere om hvordan de ikke skulle bygges. Man ønsket således egentlig ikke noen egen ordensarkitektur, men tok utgangspunkt i den allerede eksisterende klosterarkitektur.

CISTERCIENSER-ORDENENS EKSPANSJON
Klosteret Citeaux ble grunnlagt i året 1098 av St.Robert. Året etter tok St.Alberik overledelsen av dette klosteret. I året 1113 trådte St.Bernard inn i ordenen. St.Bernard ble elev av St.Stephen. St.Bernard hadde et vinnende vesen, og meget stor innflytelse på sine medmennesker. Han hadde mange forbindelser, og ble beundret av sine samtidige. Han var også en glimrende predikant, og ved hans medvirkning strømmet en mengde menn til klosteret. Allerede i året 1115 ble klosteret Clairvaux grunnlagt med ham selv som abbed. Da ordenens konstitusjon Carta Caritas ble stadfeste i året 1119, fantes det hele 12 klostre. I tiden mellom 1120 og 1129 ble det stiftet 25 nye klostre. I tiden mellom 1130 og 1139 ble det stiftet 105 nye klostre. I tiden mellom 1140 og 1149 ble det stiftet 157 nye klostre. Når en gruppe på tolv munker dro av sted til et avsidesliggende sted for å grunnlegge et nytt kloster, fulgte det også med lekbrødre. Lekbrødrene levde atskilt fra munkene og tok seg av det manuelle arbeidet. Lekbrødrene utførte også byggearbeidet, ofte i samarbeid med bygningsarbeidere lokalt. Lokale variasjoner kan tyde på dette.

Etter at ordenen nå spredte seg over hele Europa, ble det etter hvert vanskelig å holde årlige generalkapitler. Den i hele to generasjoner upregede uniformitet viker etter hvert for en større grad av variasjon. Dette får også følger for klosterarkitekturen. De første eksempler på alternative koravslutninger viser seg allerede like etter St.Bernards død i året 1153. Klostrene som ble grunnlagt fra Clairvaux i St.Bernards levetid, kjennetegnes alle ved å ha rett koravslutning i klosterkirken. I litteraturen taler man om klosterkirker av Clairvaux II-typen. Samtlige av cisterciensernes klosterkirker i Norge er av denne typen.

CISTERCIENSERNE I ENGLAND
Det første cistercienser-kloster i England ble grunnlagt i Waverey, i året 1128. Syv år senere grunnla munker fra Clairvaux klosteret Fountains i Yorkshire. Kirken var nesten ferdigbygget i året 1147, da den ble herjet av brann. Utgravninger har vist at den opprinnelige planen var av Clairvaux II-typen.

Fountains dannet utgangspunktet for etableringen av cistercienser-klostre i Norge. Kirkeplanen som cistercienserne i Frankrike hadde utviklet, ble på denne måten formidlet videre til klostrene i Norge. Lyse kloster ble grunnlagt fra dette klosteret i året 1146, mens Hovedøya kloster ble grunnlagt fra et av Fountains datterklostre, Kirkstead, året etter. Hovedøyas moderkloster ligger nå i ruiner og svært lite er bevart. Bare en del av endeveggen i søndre tverrskip, stikker over jorden. På sydsiden av denne er det spor etter et spissbuet hvelvspenn. På denne siden er det også tydelige takspor etter østfløyen. Innvendig i hjørnet på denne endeveggen finner vi i en slank hjørnesøyle med burgundisk kapitel. Vinduene har vært rundbuede i denne del av kirken.

På grunn av det sparsomme materialet, er det nødvendig å studere Fountains og de øvrige datterklostrene nøye for å danne seg et bilde av hvordan lekbrødrene har bygget på Hovedøya.

HOVEDØYA KLOSTER
Abbed Philippus ble i året 1147, sammen med 12 munker sendt fra klosteret Kirkstead i Lincolnshire. Dette skjedde etter at biskopen av Oslo, Viljalm, hadde anmodet abbeden i Kirkstead om å opprette et kloster på Hovedøya. De eldste bevarte verne og gavebrev tyder på en kongelig interesse i dette foretagendet. Det var vanlig på denne tiden at konger ga en eller flere kirker med tilhørende gods til et kloster de var med på å opprette. Hovedøya fikk således mange gårder og gårdparter i bygdene omkring Oslo.

Da munkene kom til Oslo, sto det allerede en kirke der. Denne kirken var viet til St.Edmund. Hva denne kirken var blitt benyttet til, og av hvem, vet vi ikke noe om. Man har antydet muligheten av at det har vært en kjøpmannskirke. Skutene la gjerne til her før de dro videre inn til byen. Kirken har vært toskipet, sannsynligvis med en overetasje for lagring av varer.