|
Målsettingen med rekonstruksjonen
av klosteret har vært, ikke bare å anskueliggjøre en tapt kunstskatt, men
å re-etablere en tilnærming til byggeoppgaven som forlengst er tapt. De fleste
av oss vil innvende at en slik tilnærming ikke er relevant i
dag, men det er i såfall fordi vi utelukkende nærmer oss problemstillingen
på vår egen tids premisser. Grunnlaget for den vestlige sivilisasjon ble
derimot lagt i en tid da perspektivet var et annet. Det moderne mennesket
har mistet denne evnen til å kombinere faktiske kunnskaper innen f.eks matematikk, med
en intuitiv følsomhet overfor grunnleggende sammenhenger - slik tilfellet
var med Pythagoras. Pythagoras var både et matematisk og religiøst geni,
med evne til å inkludere både den ytre og den indre verden i en storslagen
og fullstendig livsanskuelse - ved hjelp av en trefoldig
logikk, som åpner for og inkluderer paradokset. En trefoldig logikk ligger til grunn både for Heraklit
og Sokrates, noe som gjør dem til filosofer i ordets egentlige
betydning, mens den etter hvert forsvinner hos Platon - og blir borte
hos Aristoteles. Fra da av fortaper man seg i og stenger seg gradvis mer
og mer inne i en type rasjonalitet vi kjenner fra vår egen tid.
Mennesket på 1100-tallet, var fremdeles under innflytelse av Pythagoras og
Nyplatonismen. For dem var en slik livsanskuelse selvinnlysende, og nærmest
som en selvfølge å regne.
Av den grunn ble de også i stand til å skape omgivelser uten sidestykke
i historien. Da man på 1200-tallet etter hvert valgte Aristoteles,
som utgangspunkt, og med ham en
tofoldige logikk, som stenger for og ikke lenger inkluderer paradokset,
startet en prosess fram til i dag med store fremskritt på det
vitenskaplige området, men hvor forståelsen av fenomenet "Det Skjønne"
for alvor begynner å vike. Målet for oss må være å beherske begge formene for logikk samtidig, og uten at vi fortaper oss selv i noen av dem ...
|
