Platon sier i Staten, Bok 3 : Men så ?  Når en mann hengir seg til kunst, mykner først hans harde sinn og blir bøyelig - slik stål lar seg bøye - og han som før var hard og utilgjengelig, blir omgjengelig og hjelpsom. Men fortsetter han med å la seg fortrylle, smelter hans sinn helt til bunns og blir flytende som vann ... Så blir dette - etter som det svekkes - ubalansert. For rene bagatellers skyld flammer han lett opp for så ganske snart å tape sin glød igjen.

Hovedsaken er ... at de to sider av vår karakter ( rå styrke og følsomhet ) ... skal strammes og slappes som strengene på en lyre til de klinger sammen i fullkommen harmoni.